Selektive friheter

I karikaturdebatten de siste dagene har følelser fått regjere mer enn prinsipielle standpunkter. Det er tid for selvransakelse.

Et underlig skue.
Paradoksene er mange etter at 3000 muslimer demonstrerte i Oslos gater fredag i forrige uke. Demonstrantene fylte Universitetsplassen, utenfor det juridiske fakultet, midt mellom Slottet og Stortinget. I praksis var de omgitt av jusen, folkets tillitsvalgte og symbolet på Norge: Kongehuset. Dette rommet fylte de med taktfaste rop på arabisk om at Gud er stor. En av appellantene advarte mot et norsk 11. september. En fredelig og demokratisk markering av et syn, men like fullt et underlig skue. De tok i bruk sin ytringsfrihet, for å demonstrere mot andres bruk av det samme.

Ikke klok
Mange samfunnsaktører har i ulike medier gitt uttrykk for at selv om Dagbladet har rett til å trykke den mye omtalte tegningen av profeten Muhammad som en gris, så var handlingen ikke nødvendigvis klok eller gjennomtenkt. Det er vi enig i. Men vi tillater oss også å mene følgende: Demonstrasjonen på fredag var heller ikke spesielt klok eller gjennomtenkt.

Senke skuldrene
Vi mener at muslimer i Norge gjør seg selv en stor tjeneste om de senket skuldrene. Man kan ikke opptre som et sårbart, krenket potensielt offer hver gang islam eller muslimer er i søkelyset. Det er ikke en rolle som kler de mange ressurssterke og oppegående personene man finner blant norske muslimer.

Vi deler heller ikke ønsket som ble ytret gjennom plakater på demonstrasjonen: At blasfemiparagrafen blir gjeninnført. Vi tror heller ikke at Gud og profeten Muhammed er så veike at de ikke tåler en trøkk. Alle verdier, holdninger, religioner og ideologier må tåle det. De er ikke unntatt det offentlige ordskiftet, men skal både tåle et kritisk søkelys, og noen ganger latterliggjøring. Det er ikke mobbing. Det er en viktig del av demokratiet.

Hellig krig
24-åringen Mohyeldeen Mohammad fra Larvik fremførte advarselen om norsk 11. september foran 3000 oppmøtte. I tillegg var det minst én person i opptoget som viftet med et svart flagg med den islamske trosbekjennelsen på. Det er flagget for Jihad, hellig krig, og som av mange assosieres med grupperinger som Al-Qaida og Taliban. De oppmøtte var med på å gi gutten fra Larvik en viktig plattform å ytre seg fra. De lot seg også bli tatt som gisler for voldelige ideologier. At enkelte av dem tar avstand fra dette i ettertid er bra, men det er underlig at de lot situasjonen oppstå i utgangspunktet. Det må de ta ansvar for.

Steining av homofile
Senere har Mohyeldeen Mohammad også sagt til Klassekampen at han støtter steining av homofile, og at alle muslimer er påtvunget dette standpunktet av sin religion. Et standpunkt det dessverre er grunn til å tro at mange muslimer deler, da den tradisjonelle tolkningen av islam tilsier at homofili er forbudt. Steining av homofile er dessverre også en vanlig straff i mange muslimske land. Her er det en svært lang vei å gå.

Motstand i ord
Men standpunktet Mohyeldeen Mohammad fremfører er en del av ytringsfriheten, så lenge han ikke aktivt oppfordrer til å steine eller straffe homofile. Han må møtes med motstand, med ord og argumenter, ikke med paragrafer fra straffeloven, slik Landsforeningen for Lesbiske og Homofile vil når de politianmelder ham. Vi forstår at de reagerer. Det gjør vi også. Men det er ved å møte utsagnene hans med motargumenter at vi hever ytringsfrihetsfanen. Det er slik vi kan vise at vi mener alvor når vi også står på barrikadene for å forsvare Dagbladets rett til å trykke grisetegningen av muslimenes siste profet.

Tordensalver
Da er det verdt å merke seg reaksjonen til lederen for Fremskrittspartiet, Siv Jensen. Dagen etter demonstrasjonen i Oslo reagerer hun med tordensalver. Nå er hun ikke lenger redd for snikislamisering slik hun var i fjor. Norske verdier blir presset av ytterliggående muslimer, som vil ha det som i det landet de flyktet fra, sier hun.

Hva som er norske verdier og hvordan de er presset, unnlater hun å forklare. At mange av de som demonstrerte er unge nordmenn med foreldre fra andre land, overser hun glatt. Jensen sier hun frykter åpenlys islamisering, og sikter til demonstrasjoner som er innenfor ytringsfrihetens rammer.

Hold munn
I praksis sier hun egentlig: «Hold munn muslimer, det er ytringsfrihet i Norge». Det er en holdning som ville vært ganske underholdende, om den ikke samtidig var en alvorlig undergraving av demokratiske prinsipper. Det går ikke an å debattere sånn. Ikke når man er lederen for Stortingets nest største parti.

Underlig av Dagbladet
Vi synes også at Dagbladet, som en stor og viktig aktør, har opptrådt underlig. Redaktør Lars Helle troppet opp hos imam Mehboob ur-Rehman, etter initiativ fra Høyre-politiker Aamir Sheikh. Ifølge medieoppslagene skulle man tro at det var en viktig dialog på gang. Men imamen leder én av Norges 126 moskeer. Attpåtil representerer han en moské som er beskrevet som «inspirert av en konservativ og fundamentalistisk bevegelse», av NUPI-forsker Laila Bokhari.

Latterlig
Vi er tilhengere av å snakke sammen. Men det blir, med respekt å melde, latterlig å møte en tilfeldig og konservativ imam, og tro at man når ut til muslimer flest. Hvis handlinger er ytringer, har redaktør Helle ytret seg useriøst og lite overveid i denne sammenheng. Det hjelper heller ikke at andre aviser ga møtet en dekning som skulle tilsi at møtet kunne være av stor betydning.

Sterke reaksjoner
Vi får håpe at overveielsene bak trykkingen av tegningen var grundigere. Ved forrige karikaturstrid i 2006 vet vi jo at de sterke reaksjonene blant mange muslimer ikke var tilfeldige, men resultatet av en oppildning som enkeltpersoner med en bestemt agenda og som var nøye planlagt. Iman Abu Laban med følge reiste til Midtøsten med de danske karikaturtegningene i bagasjen, inkludert noen falske.

Selektiv frihet
Ytringsfriheten er ikke en selektiv verdi. Friheten er for alle. Både muslimene som demonstrerte, Landsforeningen for Lesbiske og Homofile, og lederen for Fremskrittspartiet fremstår som fanebærere for selektive friheter, nøye valgt ut for å fremme egen interesse.

I ettertid håper vi at konklusjonen hos mange av aktørene kan være at de i et følelsesladd øyeblikk mistet hodet. Greit nok. Så lenge man husker å sette det på plass igjen etterpå.

Trykket i Aftenposten 18. februar 2010
Skrevet sammen med Hadia Tajik, Stortingsrepresentant (Ap)